| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Kejser og Galilæer
BAKGRUNN
I de ulike europeiske lands lærde skole hadde antikkens åndsliv og hovedspråk hatt en fremtredende plass så lenge det hadde vært drevet høyere undervisning. Mot midten av 1800-tallet var denne tradisjonen kommet under press fordi hvert land i større grad hadde begynt å orientere seg i nasjonens egen fortid. Ibsen hadde funnet emnet for sitt første drama, Catilina (1850), i den romerske republikkens historie, mens han i de følgende årene valgte emner for det meste fra norrøn sagatid og norsk middelalder. Han hadde forsøkt seg i ulike dramatiske genrer, og at erfaringen hadde gitt ham verdifull innsikt i scenens krav, var suksessen med Kongs-Emnerne i 1864 og senere et klart vitnesbyrd om. Da han i april 1864 kunne reise fra Kristiania og via et opphold i København dro videre gjennom Tyskland til Italia, var Lorentz Dietrichson, som han kjente fra før, den første landsmannen han traff på i Roma. I sine erindringer Svundne Tider skriver Dietrichson om den merkbare forandringen som hadde foregått med Ibsen. Det var som å møte
et andet Menneske end den, jeg tre Aar tidligere havde forladt i Christiania indesluttet og bitter. Vistnok var han dybt rystet af de sidste Begivenheder i Norden, Danmarks ulykkelige Krig, og det var med glødende Harme, han udtalte sig om den mod Danmark svigfulde Politik, der var ført, og om hvorledes han med indelukket Raseri havde bivaanet Preussernes Indtog i Berlin med Tropæerne fra den Slesvigske Krig – men nu var det, som om han med Et ved Ankomsten til la bella Italia og la Roma eterna havde kastet alt dette bagved sig og nu blot vilde leve intenst for sin Digtning (Dietrichson 1896–1917, b. 1, 333).
De første dagene etter ankomsten fikk Ibsen god hjelp av sin venn til å bli vist byens mange severdige skulpturer og historisk kjente steder. Dietrichson hadde vært i Roma noen år og kjente byen godt. Av brev Ibsen skriver hjem om sine inntrykk, kan vi følge hans forsøk på å komme frem til en forståelse av det essensielle i antikkens kunst. Til Bjørnstjerne Bjørnson skriver han 16. september 1864: «Antiken kan jeg endnu ikke komme tilrette med, jeg forstaar ikke egentlig dens Sammenhæng med vor Tid, jeg savner Illusionen og fremfor alt det personlige og individuelle Udtryk saavel i Kunstværket som hos Kunstneren». Sammen med primus motor Bernhard Dunker hadde Bjørnson vært aktiv i arbeidet med å samle inn pengebidrag til Ibsens opphold i Italia, og Ibsen ønsket å holde sin hjelpsomme venn orientert om sitt utbytte av reisen. I et brev av 28. januar 1865 kan han fortelle om fremskritt i sitt forhold til den klassiske kunsten:
Det skjønne i den antike Skulptur gaar mere og mere op for mig, saaledes, som Du i dit Brev forutsagde. Det kommer glimtvis, men saadant et enkelt Glimt kaster Strejflys hen over store Flader. Husker Du «den tragiske Muse» som staar i Salen udenfor Rotunden i Vatikanet? Intet Skulpturværk hernede har hidtil for mig draget saa Meget efter sig af Forklaring som dette. Jeg tør paastaa at der igjennem dette er gaaet op for mig hvad den græske Tragedie var. Denne ubeskrivelige høje, store og stille Glæde i Ansigtets Udtryk, det rigt løvkranste Hoved, der har noget overjordisk svælgende og bakkantisk, Øjnene, der paa engang ser ind i sig selv og tillige igjennem og langt udover det de ser paa – saaledes var den græske Tragedie.
Det er tydelig at Ibsens første møte med de mange levningene fra antikkens kunst i Roma først og fremst har satt i gang refleksjoner omkring den kunstformen som for en dramatiker måtte stå som det ypperste av arven fra fortiden: den greske tragedien. Av skuespillene han allerede hadde bak seg – spesielt Catilina, Fru Inger til Østeraad og Kongs-Emnerne – kan man merke en grunnleggende ambisjon om å nå opp på de greske mesternes høye nivå. De første vitnesbyrdene fra oppholdet i romerrikets gamle sentrum røper at ambisjonen er blitt aktualisert ved de restene av tidligere storhet og skjønnhet han nå hadde sett med egne øyne.Med Catilina hadde Ibsen fordypet seg i en del av den romerske republikkens historie. Denne gangen var det trekk både av idéhistoriske og filosofiske strømninger og av samtidens begivenheter som syntes å peke vel så mye i retning av det romerske keiserdømmet. Interessen for historiefilosofi var merkbar i det 19. århundres intellektuelle debatt. Man drøftet spørsmål omkring det enkelte menneskets mulige innflytelse på historiens gang. Man lanserte teorier som gjaldt årsakene til det romerske imperiums forfall, og man hadde meningsutvekslinger angående religionens, særlig kristendommens rolle i statssaker og offentlig liv. Især tyske filosofer som Immanuel Kant, Johann Gottlieb Fichte og Georg Wilhelm Friedrich Hegel var fremtredende bidragsytere til den tenkningen som ble grunnleggende for diktningen utover på 1800-tallet, og Ibsen var blant dem som baserte det viktigste av sin historieoppfatning på den tyske historismen. Hegels dialektiske filosofi, med det triadiske tankeskjemaet tese, antitese og syntese, syntes spesielt anvendelig for å tolke verdenshistoriens gang, og for en dramatiker som Ibsen måtte et slikt dynamisk system av motsetninger bli en særdeles produktiv modell. At tidens gang under særlige omstendigheter kan medføre gjennomgripende endringer i en kultur eller et samfunn, og at ikke minst en intellektuell innsats kan medvirke til dette, var for Ibsen en spennende tanke. Vi ser dette blant annet av måten han uttrykker seg på i et brev til Georg Brandes 4. april 1872, etter at han har lest Emigrantlitteraturen, første del av Brandes’ Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur: «Den er en af de bøger som sætter et svælgende dyb mellem igår og i dag.»
De statshistoriske begivenhetene i Europa fra omkring midten av 1800-tallet førte til en serie omveltninger i forholdet mellom nasjonene. Samtidig var det tradisjonelle begrepet om keiserdømmet, med sin historiske rot i romerriket, fremdeles en attraktiv idé både for fyrstehus og storpolitiske entreprenører. Ved oppløsningen av Napoleons uvanlig omfattende regime fra Moskva til Cartagena var det blitt dannet en rekke frie stater, og ikke alle var sikret en fredelig tilværelse innenfor faste grenser. 1860-årene var vitne til en rekke maktpolitiske nyorienteringer. Italia ble samlet til et kongedømme i 1861. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble konsolidert i 1867, da Franz Joseph, keiser av Østerrike, ble konge av Ungarn. Det russiske tsardømmet gjennomgikk i disse årene en viss modernisering under tsar Aleksander 2. Preussens militære og politiske ekspansjon med Otto von Bismarck som imperiebygger skjedde gradvis utover på 1860-tallet, og i 1871 kunne Vilhelm 1. tre frem på scenen som tysk keiser, mens Napoleon 3. i 1870 som en følge av utviklingen under den fransk-tyske krigen hadde måttet gi opp sitt franske keiserdømme. Også det britiske imperium hadde sitt keiserprosjekt; i 1877 fikk dronning Victoria tittelen Empress of India. Alt dette hadde en felles historisk klangbunn i det romerske keiserdømmet.
En markant religionskritisk strømning fra 1840-årene og fremover, med David Friedrich Strauss og Ludwig Andreas Feuerbach som ledende skribenter, satte sitt preg på den ideologiske debatten især i Tyskland og danner en viktig del av bakgrunnen for Ibsens interesse for keiser Julian og hans tid. Den gangen var kristendommen inne i en alvorlig krise, både på grunn av interne stridigheter og motstand fra det verdslige styret, og Julian, med tilnavnet Apostata (den frafalne), ble betraktet som hovedmotstanderen. I samtiden var det naturlig nok delte oppfatninger om ham. I den østlige delen av riket ble teologen Gregor av Nazianz toneangivende med sine to sterkt fordømmende taler om Julian (Orationes). I vestriket, hvor forfølgelsen av de kristne var mindre følbar, hadde man større sans for hans evner som hærleder, og vurderingen av hans betydning var mer nyansert. Middelalderens kirkeledere og historikere så lite annet enn ondskap i Julians keisergjerning, mens renessansens lærde humanister la en verdslig holdning til grunn for sin vurdering av hans rolle; de betraktet ham fra et historisk perspektiv, og ikke fra et strengt teologisk (jf. Browning 1975, 225, 228).
Hovedkilden for ettertidens kunnskap om Julians korte liv og kontroversielle handlinger er de bevarte delene av et omfattende verk skrevet av senantikkens ledende historieskriver, Ammianus Marcellinus (ca. 330 – ca. 400), som en fortsettelse av Tacitus’ latinske historie om det romerske keiserdømmet, Res gestae. Ammian var født i Antiokia. Han valgte i første omgang en militær karriere og deltok både i Julians operasjoner i Gallia og i hans felttog i øst mot perserne. Senere slo han seg ned i Roma, hvor hans historieverk i 31 bøker ble skrevet. Han dekket tidsrommet fra Nervas tronbestigning i 96 til Valens’ død i 378. De 13 første bøkene er tapt, mens den bevarte delen på 17 bøker omfatter tiden 353–78. I beretningen om Julian og hans tid kunne Ammian i stor grad bygge på egne observasjoner. Han var ikke kristen, og han har en positiv holdning til Julian; samtidig er han tolerant, og det gir hans verk en forholdsvis stor troverdighet. På Ibsens tid fantes det flere tyske oversettelser som kunne benyttes, selv om Ibsen også hadde en viss ferdighet i å lese latin. Senere ble det utgitt en norsk oversettelse i tre bind (1877, 1880 og 1881) ved Viggo Ullmann av de bevarte delene av Ammians verk, trolig tilskyndet av Ibsens verk om Julian.
At Julian den frafalne var en omstridt hersker i sin tid, gjør det vanskelig for ettertiden å lage et alment akseptabelt portrett av ham, også fordi han døde så tidlig, og fordi hans minne så raskt ble gjenstand for en mengde legender og rykter (jf. Bowersock 1978, 2). Til gjengjeld har hans skjebne og karakter tiltrukket seg uvanlig mange fremstillinger i ulike genrer gjennom tidene. Et begrenset utvalg av litterære og historiske verk med Julian som den sentrale skikkelsen kan vi ta med her. I 1489 skrev Lorenzo de Medici et skuespill om Julian til bruk ved feiringen av martyrene Johannes og Paulus, som ifølge legenden ble drept da de nektet å gi avkall på den kristne læren. På 1600-tallet ble tilsvarende skuespill skrevet og oppført (men ikke alltid trykt) i flere europeiske land, blant annet med tanke på didaktiske formål i jesuittiske kollegier. Samme århundre kom det pålitelige, kommenterte utgaver av Julians egne skrifter. Fra Julians hånd foreligger et forfatterskap som er større enn fra noen annen romersk keiser. Det omfatter åtte taler (Orationes) som ifølge utgaven til Hertlein (1875–76) er disse: Til Constantius, Om keiserens bedrifter, Lovtale til Eusebia, Til Salustius, Til gudenes mor, Til de udannede kynikere, Til kynikeren Herakleios og Trøsteskrift til seg selv i anledning av Salustius’ avreise. Videre har han skrevet to større brev (Brevet til Themistios og Brevet til athenernes råd og folk), to traktater (Caesares, også kalt Symposion eller Kronia), og Misopogon (Skjegghateren), også kalt Antiochikos (Antiokeren) og en samling på i alt 197 brev (Epistulae). En del verk er dessuten tapt.
På 1700-tallet ble Julians historiske meritter gjenstand for til dels rosende omtale i verk av kjente historikere som Montesquieu og Edward Gibbon, selv om de ikke hadde sans for alle sidene av hans religiøse ofringer. Voltaire, som skrev en leksikonartikkel om Julian, hevdet at om man så bort fra både hans kristne og hans hedenske gudsdyrkelse, kunne man stille ham som privatperson, som hærfører og som skribent fullt ut ved siden av en annen filosofisk keiser, Mark Aurel, som levde 200 år tidligere: «Slik er denne mannen, som man har fremstilt som avskyelig, kanskje den ypperste av menn, eller i det minste den nest ypperste» (sitert etter Browning 1975, 231; til norsk ved HIS).
I det 19. århundre fremstilles Julians historiske betydning i en del større kirkehistoriske verk, blant andre av August Neander og Albert de Broglie. Tyskeren Neander har også skrevet en monografi om Julian, mens den franske kirkehistorikeren de Broglie har sitert lange partier fra Julians skrifter i fransk oversettelse. Også nordiske diktere var tiltrukket av denne keiseren og hans tid. Viktor Rydberg gav i 1859 ut romanen Den siste athenaren, hvor tankens og troens frihet er et underliggende ideal i en innholdsrik skildring av mennesketyper og miljøer i Athen på Julians tid. Denne romanen, som vil skape et historisk bilde hvor kristendommen og det antikke åndslivets edleste uttrykksformer danner en høyere enhet, fikk en uvanlig stor utbredelse på 1860-tallet, og det er sannsynlig at Ibsen leste den. Romanens avsluttende linjer gir uttrykk for en historietolkning som må ha interessert en som ønsket å gjøre keiser Julian og hans tid til emne for dramatisk behandling:
Några få år efter Krysanteus’ død rullade folkvandringens böljor redan över romerska riket, och barbarernas härar stodo utanför Athens och Romas portar. Medeltidens tusenåriga natt föll över världen. En ny dag har kommit. Antiken och kristendomen genomtränga varandra. Deras sanningar skola förmälas till ett harmoniskt helt, och den sak, för vilken den siste athenaren stred förtvivlans strid – den politiska, religiösa och vetenskapliga frihetens sak – kämpar ännu, men icke längre förtvivlat utan med segervisshet (Rydberg 1912–13, b. 2, 370).
Et annet nordisk verk som bekrefter samtidens interesse for denne keiseren og stridighetene omkring ham, er Carsten Hauchs tragedie Julian den Frafaldne, som kom ut i 1866. Dette verket har imidlertid ikke hatt noen betydning for Kejser og Galilæer. Ibsen antok at hans eget arbeid med Julian-emnet ville gå i en helt annen retning enn Hauchs, og i brev til sin forlegger 21. mai 1866 skriver han at han derfor ikke ønsket å lese det Hauch hadde lagt frem.
